FORFATTER: FATEMEH EKHTESARI
OVERSETTER: CHRISTOFFER PEDER-ELLEFSEN
Opp gjennom historien har mange kunstnere emigrert eller blitt sendt i eksil. Kunstformer som musikk, dans, billedkunst, skulptur og andre har et globalt språk, og av og til har utøvere av disse kunstartene faktisk oppnådd større suksess i sitt nye land. Til tross for tilknytning til et språk og elementer fra hjemlandet, har kunstarter som film og teater kunnet tilpasse seg migrasjonstilværelsen: Ved å legge større vekt på det billedlige elementet og ved å dra veksler på kolleger og skuespillere fra det nye landet, så har kunstnerens aktivitet ikke blitt skadelidende. Av kunstformene er det litteraturen – på grunn av den sterke tilknytningen til språket – som i størst grad har blitt skadelidende i migrasjonssituasjoner. Og dikt er enda mer utsatt enn for eksempel fortellinger og filmmanus.
For meg var det ikke et valg å dra ut av Iran. Det var eneste utvei for å forbli fri og levende og for å kunne fortsette å skrive. Etter denne påtvungne migrasjonen har jeg, så langt jeg har kunnet, anstrengt meg for å opprettholde kontakten med persisktalende folk i Iran og i andre persisktalende land (som Afghanistan og Tadsjikistan) gjennom sosiale medier. Men det er ingen tvil om at jeg i Iran ikke lenger kan utgi bøker eller lese opp dikt på poesikvelder så smekkfulle at det ikke engang er en ledig ståplass, og jeg kan heller ikke møte mine lesere der de ferdes. Videre er det også slik at antallet persisktalende i Norge ikke er særlig høyt, og mange av dem er enten ikke interessert i litteratur eller så er de opptatt med livets utfordringer i sitt nye land. Følgelig må jeg finne en ny vei og nye lesere og gjøre denne bitre migrasjonen om til en mulighet for meg og mine dikt. En mulighet for kulturell utveksling og for at mine ord kan nå frem til mennesker som tilsynelatende er fremmede, men som har de samme kunstneriske og menneskelige livssmerter som jeg.
En oversettelse av et litterært verk kan være en dør som forbinder to ulike verdener som befinner seg bak en vegg av språk. Men det er en veldig ømfintlig prosess som har sine særegne vanskeligheter
Jeg behersker fortsatt ikke det å snakke norsk godt. Og selv når jeg har lært norsk godt, så vil det ta flere år før jeg kan skrive dikt på dette språket. Så foreløpig er det ingen annen løsning enn å støtte seg på oversettelser. En oversettelse av et litterært verk kan være en dør som forbinder to ulike verdener som befinner seg bak en vegg av språk. Men det er en veldig ømfintlig prosess som har sine særegne vanskeligheter. Særlig når det gjelder verk som diktene mine, fordi jeg i stor grad leker med språket, bruker persiske uttrykk, tar opp særtrekk fra hjemlandet, har referanser som peker ut av teksten og så videre.
En av vanskelighetene med å oversette språklige verk er at det gjør skade på alt fra enkle virkemidler, som flertydighet, til mer avanserte virkemidler som orddanning, endring av syntaks og så videre. Enten må man se bort fra lag i teksten, eller så må man ved hjelp av flerfoldige fotnoter gjøre leseren oppmerksom på hva som foregår i originalteksten. I begge tilfeller er det noe av diktet som går tapt. En annen vanskelighet med å oversette mine litterære verk er det at jeg viser til mange særtrekk fra mitt hjemland og min kultur, som for en leser utenfor Iran muligens ikke gir mening eller i det minste er utilstrekkelige. Også der det blir valgt en god ekvivalent på målspråket, så mister ordene noe av sin betydning og emosjonelle ladning. Mine dikts form er på persisk kjent som «postmoderne ghazal» (ghazal er en klassisk diktform; kort lyrisk dikt, o.a.). Det vil si at tankegang og teknikk fra postmoderne dikt er brukt innenfor rammene av klassiske persiske diktformer som har rim og rytme. Vanligvis tar ikke oversettelser hensyn til rim og rytme, og de overfører heller ikke alle symboler eller filosofiske aspekter. Så mye av diktene går tapt at de nesten ikke lenger kan kalles «postmoderne ghazal».
Gjenskaping og gjendiktning er en oversettelsesmetode som er mindre bundet av originalteksten og kan, foretatt av oversetter og redaktør, føre en oversettelse frem mot et godt dikt på målspråket. Fordi jeg nå har blitt stødigere i norsk, kan jeg, gjennom mer kontakt med oversettere, legge frem bedre oversettelser av mine verk. Jeg har også forsøkt å velge ut egnede tekster for oversettelse, tekster som vil ta mindre skade av prosessen. Men det viktigste momentet, og dette må gis oppmerksomhet, er det å velge en god oversetter som behersker begge språk i tilstrekkelig grad og heller ikke er fremmed for dikt og litteratur. Det å finne en slik oversetter er vanskelig i lys av det persiske språks avsondrethet i Europa, men det er ikke umulig.
Når oversettelsesprosessen er vellykket og en stor del av et dikts skjønnhet blir overført til et annet språk, så blir også nytten av en god oversettelse tydelig. Kunstnere og lesere som du er ute av stand til å få kontakt med (på grunn av språk- og kulturforskjeller) kan fornemme dine dikt og fortellinger, og mellom dere oppstår det en dyp kontakt gjennom overføringen av verkets budskap og betydning. Hva kan vel for en kunstner i eksil være vakrere enn å finne frem til mennesker som sanser hennes indre verden og livssmerter? Slik gjør oversettelsen at dikteren kommer ut av sin dype ensomhet og sitt mismot og føler seg levende. Hun føler at en usynlig vev knytter henne til hennes nye hjem og at hun ikke lenger er fremmed her.
Jeg og mange andre kunstnere hadde svært få venner også da vi var i hjemlandet. Vanligvis oppholdt vi oss hjemme i en krok blant bøker og papirer, opptatt med å lese og skrive. Vi var lite på besøk og sjelden på fest. Fremfor å snakke med mennesker foretrakk vi å sette i gang praten og tenkningen innenfor diktets og fortellingens rammer. Så hva er da endret i landflyktighet som gjør at en kunstner føler seg ensom og isolert? Tapet av lesere er utvilsomt viktig. Og her er det at oversettelse kommer meg og mange andre kunstnere til hjelp. Uten oversettelse er det å skrive et nytt verk som å rope inn i en tom grotte; ingen andre enn kunstneren selv vil høre hennes rop.
Men det er også andre ting kunstneren har måttet gi slipp på. Familie, gode venner, inntekter av bokutgivelser, berømmelse, popularitet og så videre. Alt dette påvirkes faktisk indirekte og på en positiv måte av en oversettelse. Et oversatt verk kan komme i salg og føre med seg inntekt for kunstneren. Utgivelse av oversatte verk kan føre til popularitet og berømmelse på ny. Og hennes tilstedeværelse på festivaler og prisutdelinger med sine oversatte verk kan føre til nye vennskap, hendelser og erfaringer. Erfaringer som vil bli et utgangspunkt for å skape flere egenartede og nyskapende verk.
Men det er ikke bare forfatteren som har utbytte av en oversettelse. Mens jeg var i Iran, leste jeg gode oversettelser av dikt og fortellinger fra hele verden, og slik ble jeg kjent med ulike teknikker og tenkemåter. Ingen kunstner har kapasitet til å reise over hele verden eller til å lære seg alle språk. Oversettelse gir kunstnere mulighet til å drive utveksling med andre kulturer og låne fra oversatte verks skjønnhet, samt plassere dem i forhold til eget språk og egen kultur. For eksempel, for cirka 100 år siden satte oversettelser av franske verk i gang flere nye litterære strømninger i Iran. Selv om de tilsynelatende ikke ligner de franske verkene, så har de vært inspirert av dem.
På samme måte kan også lesere ved hjelp av oversatte dikt og fortellinger, uten store utgifter og uten å måtte holde ut en reises besværligheter, bli kjent med kulturer og andre lands oppfatninger og vokse på det. Sikkert er det at mennesker som gjennom lesning får nye erfaringer med fremmede områder og andre kulturers problemer blir mer modne og dype enn personer som er uvitende om verden rundt seg. Likeledes må vi huske på at et språks eller lands antall gode litterære verk er begrenset, og en flittig leser vil snart gå tom for gode bøker om hun ikke leser oversettelser. Oversettelser gir oss mulighet til å oppleve leseglede i møte med alle verdens storverk.
Den moderne verden bringer med seg knapphet på tid og uendelig kunnskap. Æraen for vismenn og allvitere er forbi. Enten det er bra eller dårlig så har tiden for spesialisering kommet, og ingen profesjonell kunstner har mulighet til å lære seg flere ulike språk. Og dersom hun får en slik mulighet så kan hun ikke oversette og fullt forstå et litterært verk på et fremmed språk med mindre hun har brukt årevis på å bli kjent med de fine nyansene og kompleksiteten i språket. Dette gjelder særlig dikt som er proppfulle av allegorier, metaforer, allusjoner og flertydighet. Når selv ikke jeg, som har persisk som morsmål og har bodd i Iran i årevis, fullt ut kan finne ut av alle betydningene og lagene av mening i noen av de intrikate persiske diktene, hva da med en utenlandsk kunstner som nylig har blitt kjent med språket? Her føler man behovet for en oversetter, en spesialist som har fullstendig kjennskap til begge språk og kulturer. Og det er bare hun som kan bygge en bro som knytter de to verdenene sammen.
I løpet av de to og et halvt årene som jeg har vært i Norge har det ennå ikke blitt gitt ut noen oversettelse av mine verker som kunne ha gjort meg i stand til å gjøre en reell vurdering av dette basert på egen erfaring. Kanskje alt det jeg har nevnt som bra med oversettelser ikke er annet enn en drøm, og kanskje kan ingen oversettelse fylle gapet mellom to lands kulturer og språk. Men jeg har lært at man skal se lyst på fremtiden. Jeg rømte fra fengsel og over grenser for å komme meg til et trygt sted for å skrive og vie meg til litteraturen. Derfor er jeg sikker på at intet hinder, selv ikke et som er så stort som språkulikheter, kan holde meg tilbake. I dag som jeg skriver disse ord, vet jeg at de vil bli oversatt og lest. Så jeg lever ut hensikten med mitt liv, og resten er det ikke så viktig med. Jeg har også en fjern drøm om selv en dag å bli en oversetter som knytter sammen den persiske og norske litteraturen. En jobb og et ansvar som i mine øyne aldri vil stå tilbake for det å skape et litterært verk.
FATEMEH EKHTESARI.
Teksten ble først publisert i Mellom – Tidsskrift for omsett litteratur.
Om Fribyen Lillehammer
Lillehammer kommune har vært medlem av ICORN (International Cities of Refuges Network) og friby for forfulgte forfattere siden 2008. Fribyordningen innebærer at den som er forfulgt for sine ytringer får bosette seg i byen sammen med sin familie i en periode på 2 år. Og byen som tar imot dem skal gi dem trygghet og ro til å gjennomta sitt arbeid.
Foto: M.Sadegh Yarhamidi