- Lillehammer er en fantastisk kulisse. Det er klart jeg hadde lyst til å bruke den, sier forfatter Christer Mjåset. Med romanen «Det er du som er Bobby Fischer», ga han ikke bare hjembyen Lillehammer en sentral rolle – han sørget også for at boligfeltet Vårsetergrenda fikk sin debut i norsk samtidslitteratur.

Og i litteraturen er det, som vi snart skal se, tett mellom referansene til byen ved nordenden av Mjøsa. Mens Hamars rolle i norsk litteratur stort sett har vært begrenset til brosjyrer for byens livsbejaende jernbanemuseum, er lista over forfattere som har gjort litterære opphold i Lillehammer svært lang – senest Heidi Linde, med romanen «Norsk sokkel», for å ta et ferskt eksempel.

Norges mest kjente småby dukker først opp i litteraturen i «Heimskringla», nærmere bestemt i Håkon Håkonssons saga – der navnet Litlihamarr for første gang stiger opp fra historiens mørke og inn i litteraturen.

Fart i sakene blir det fra slutten av 1800-tallet, da forfatterne for alvor begynner å komme og gå i dølabyen: Ibsen stopper opp i et kvarters tid og gulper opp skolesangen til det som nå er Lillehammer videregående skole, mens Hamsun har bedre tid og legger seg inn på sanatorium. (Det samme gjør Gustav Fröding.)

Olav Aukrust vandrer rundt i gatene etter å ha stiftet «De arbeidsskyes forening» på Victoria Hotell, og litt lenger oppi bakkene bodde Tor Jonsson på hybel. Sigrid Undset flyttet inn på Bjerkebæk og ga byen evig liv i boka «Lykkelige dager». Siden har litteraturen levd i Lillehammer – og Lillehammer i litteraturen.

Hvorfor har det blitt slik? Er det noe med bakkene? Innlandsklimaet? Det dorske dølablodet? Er byen lett å parodiere? Eller er det nettopp i et oversiktlig småby-rutenett at man som forfatter lettest får fortalt historien sin?

Den utflyttede legen og forfatteren Christer Mjåset tror han vet svaret:

- Den litt isolerte, forhøyde posisjonen byen har oppe i åssiden, gir den en viss mystikk. Samtidig har byen en veldig dynamisk plassering, rett ved Mesnaelva og utløpet av Lågen. Én korridor fører nordover, til Gudbrandsdalen. I den andre enden ligger Mjøsa, og vegen sørover. I slik geografi ligger det mye en forfatter kan bruke, påpeker Mjåset.

I Lars Myttings roman «Svøm med dem som drukner» blir både Skurva gatekjøkken og bilforretningene i Nordre Ål avlagt et besøk, før han drister seg så langt sør som til Menkis i Søre Ål, stedet der det hjemlige slutter og det ukjente begynner.

– Jeg har snakket med både Levi Henriksen og Lars Mytting om det der, at innlandsbyene i Norge har noen av de samme kvalitetene som man finner i Midtvesten i USA, rent litterært. Lillehammer er i tillegg lett å bruke, siden byen er så kjent blant norske lesere, sier Mjåset, og setter fingeren på nok en fordel:

Lillehammer har en størrelse som er håndtérbar, både for forfatteren og leseren. Samtidig er byen et mikrokosmos i seg selv – med institusjoner, høgskoler, bydeler og sykehus nok til at det kan bli en roman ut av det.

Den lille byen med trehusbebyggelsen kan brukes til alt: Der Stig Sæterbakkens rasende gymnaselev i «Ikke forlat meg» beskriver gater «fulle av bæsj og tiss og skrukkete avispapir som folk har tørket seg i rumpa med», stopper Ove Røsbak heller opp ved bjørka på Busmoen og kikker på den en ekstra gang.

– Byen ligner på de fleste andre småbyer. Likevel nyter den fortsatt godt av hva vi kalle «OL-effekten»: Lillehammer er fortsatt verdens mest berømte, norske småby, påpeker Ingar Sletten Kolloen, som selv tar en sving innom hjembyen i sin siste roman «Den ledige plassen i vitrineskapet». At forfattere utenfra også velger å gjøre det, kan komme av to ting, tror han:

– Skrivekunstlinja på Nansenskolen har for det første gjort at mange senere forfattere har bodd her en periode, påpeker Ingar Sletten Kolloen.

– I tillegg finnes det knapt noen forfatter i Norge som ikke har gått rundt i Lillehammers gater, enten edru eller småfull. Litteraturfestivalen gjør nok at ett og annet i byen nedfeller seg i de besøkende forfatterne.

Kolloens poeng bevises muligens i Liv Køltzows roman «Melding til alle reisende», der bokas hovedperson er en forfatter som tidligere har besøkt Lillehammer under litteraturfestivalen. Denne gangen, derimot, er hun på veg til et rehabiliteringssenter rett sør for byen. På Moelv stasjon får passasjerene derimot beskjed om at de må over i buss, derav tittelen på boka.

En som derimot kom seg helskinnet fram til Lillehammer stasjon og kunne gå av toget, er hovedpersonen i Dag Solstads «Roman 1987», den nyansatte lokalavisjournalisten Fjord. Over 342 boksider springer han mellom ulike foredrag på Nansenskolen, mutte grønnsakshandlere på Stortorget og fuktige kvelder på Oppland hotell, før han til slutt ender opp som høgskoleansatt med rekkehustilværelse og plenklipping i Håkon Håkonssons veg.

Selv om Lillehammer er behørig beskrev i boka, presterer Dag Solstad likevel å plassere byen rett ved Glomma, og ikke Lågen.

– Det forunderlige er at selv en venn av meg som absolutt kjenner Lillehammer og omgivelsene, ikke oppdaget det med Glomma da han leste manuset, var svaret fra Solstad da GD intervjuet ham i 2011. Noen planer om å rette det opp i boka, hadde han derimot ikke.

Slik er det med bøker: Elver flytter seg, og gamle utesteder gjenoppstår. Hos Terje Thorsen, for eksempel, lever Victoriahjørnet fortsatt – riktignok i det hinsidige, på et vis, i diktsamlingene hans utgitt på Flamme forlag. Hos Jonny Halberg er det fortsatt 1983 og Lillehammer har fått sin første pønker. Hos Magnhild Bruheim blir Mesnaelva en serie med spørsmål, et åsted for en forbrytelse.

Byen med de lave trehusene lever et rikt parallelliv i norsk litteratur – både i høstsol, lyse juninetter og langs iskalde vintergater.

Men fortsatt har ingen skrevet en eneste roman om Strandtorget.

 

Olav Brostrup Müller

(Artikkelen ble første gang publisert i Gudbrandsdølen Dagningen, 6. november 2015.)

 

Foto: Ian Brodie. Sigrid Undsets skrivebord.