Ingen husker lenger nøyaktig når det skjedde, men på et tidspunkt begynte ledende politikere i vestlige storbyer å kikke rundt seg: Det som tidligere hadde vært yrende industriområder preget av skipstrafikk og røyk fra fabrikkpiper, lå plutselig merkelig øde. Tradisjonell industri hadde flagget ut, og tilbake satt man med store områder som måtte fylles med nytt innhold.

Det var ikke bare i Oslo at deler av havna gjenoppsto som et bilfritt kultur- og handlesenter på siste halvdel av 1900-tallet, det samme skjedde i Darling Harbour i Sydney, Docklands i London og Puerto Maduro i Buenos Aires. Eksemplene er utallige, og med alle eksemplene kom også et nytt evangelium, ofte knyttet til den amerikanske samfunnsforskeren Richard Florida, som pekte inn mot et nytt tusenår og en ny type økonomi - denne gangen ikke basert på foredling av råvarer, men på produksjon av opplevelser.

I 2004 så UNESCO Creative Cities dagens lys. Dette nettverket av kreative byer over hele verden ble ikke bare grunnlagt for å undersøke mulighetene i den nye økonomien, men også for å gi kultur og kreative næringer en helt sentral rolle i utformingen av morgendagens byer. Her jobbes det med alt fra film, musikk og litteratur til design, digital innovasjon og gastronomi. Nettverket teller i dag 246 byer, hvorav to er norske: Lillehammer og Bergen.

At Lillehammer ble tildelt status som UNESCO City of Literature i 2017, hadde ingenting med gamle kulturminner eller verneverdig verdensarv å gjøre. Tvert imot ble statusen tildelt som en oppmuntring til det pågående arbeidet med å befeste Lillehammers posisjon som Norges litteraturhovedstad – med Nordens største litteraturfestival, landets mest eksklusive filmmanus-utdanning, en av Norges mest attraktive skrivekunstlinjer og hjemmene til to av Norges nobelprisvinnere i litteratur rett utenfor stuedøra. Bak Lillehammer UNESCO-litteraturby står ikke bare kommunen, men en sammenslutning av sterke lokale aktører: Stiftelsen Lillehammer Museum, Nansenskolen, Norsk litteraturfestival, Høgskolen i Innlandet og Innlandet fylkeskommune. Foreløpig er ingen andre byer i Skandinavia tildelt status som UNESCO-litteraturby, men nå har henvendelsene begynt å komme på rådhuset: Hva er dette? Hvordan bruker vi det?

Det lange svaret er at styringsgruppa sammen har formulert et mål på vegne av byen, og at oppdraget handler om å gi litteratur og historiefortelling en rolle som gjennomsyrer hele samfunnet. Ikke nødvendigvis fordi man tror at det vil føre til tolv tusen nye arbeidsplasser, men fordi man er overbevist om at nøkkelen til å skape et bedre samfunn ligger et eller annet sted på kulturfeltet: Lesing gjør oss til mer empatiske mennesker, det styrker motstandskraften mot tvilsomme nyhetskilder og bidrar til å myke opp den kreative muskulaturen vår.

Dessuten: Ingen kan leve av lovpålagte tjenester alene, lillehamringene trenger en høyere himmel over byen sin dersom byen skal klare å nå sitt fremste mål de neste årene: Å bli en enda bedre utgave av Lillehammer, Verdens mest berømte norske småby. Det er det lange svaret.

Det korte svaret, derimot, er at vi er to stykker på kontoret. I praksis 1,2 egentlig. Og at jobben med å koordinere seks store samfunnsinstitusjoner – med hvert sitt styre, hver sin strategi- og handlingsplan, hvert sitt budsjett - ikke er gjort på et kvarter. Dessuten er det vanskelig å måle den månedlige framgangen i et prosjekt som tar mål av seg å trenge inn på alle arenaer i samfunnet rundt seg, fra kommunale barnehager til lokale styrerom. For kommunen er den typen løft umulig å få til alene, i hvert fall så lenge det brenner borte på Helsehuset. En by som den vi ser for oss kan altså neppe tas over investeringsbudsjettet, den må skapes i hodene til alle oss som bor her. Over tid.  

Muligens er problemstillingene UNESCO legger opp til med sitt Creative Cities-nettverk mer passende for verdensbyer som Milano, Seattle og Québec – som alle ble tatt opp i nettverket samtidig med oss. Samtidig er det fristende å tenke motsatt: Muligheten vår er så stor, nettopp fordi byen er så liten. Men lykkes vi?

Til høsten gjør vi opp foreløpig status, i form av en første fireårs-rapport til UNESCO.  Så kommer fortsettelsen. Morgendagens byer vet vi fortsatt lite om, og særlig nå – midt i en pandemi som har understreket hvilke typer arbeidsplasser regjeringen slår ring om når det virkelig gjelder. (De befinner seg ikke nødvendigvis i kultursektoren, for å si det sånn.)

Samtidig har den samme pandemien snudd opp ned på reglene for hvor og hvordan folk kan tenke seg å jobbe og bo framover, og hva man egentlig kan kalle et fullverdig liv  – hvilket leder tankene tilbake til Sigrid Undset i 1919, der hun går av toget på Lillehammer og søker seg mot et kreativt, levelig liv i provinsen. For henne endte med en nobelpris.

Kanskje er et opplyst, norsk småbyliv nettopp svaret – særlig etter dette?


Denne teksten sto første gang på trykk i Kommunal Rapport, mai 2021.