«Menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager.»

Sitatet er Sigrid Undsets, og det er velkjent for alle som har lest henne. I denne ene setningen gjemmer hele Undsets oppdrag som forfatter seg: Oppgaven med å granske livsbetingelsene våre, kjernen i hvem vi er – vårt forhold til kjærlighet, skam, drømmer og svik – uavhengig av hvilket århundre vi født inn i. Er det mulig?

Hvilke forventninger har fotsoldatene i Inkariket til kjærligheten, noen århundrer før spanjolenes ankomst? Hvordan oppleves gryende seksualitet for en ungjente i oldtidsbyen Ur? Og hva vil det egentlig si å være far for en romersk legionær? Eller en gresk handelsmann rundt kristi fødsel? Eller for en vakt i en konsentrasjonsleir i 1944?

Kort sagt: Hvem er vi egentlig, menneskene? Er det mulig å skrive noe om oss, noe allmengyldig, noe som transcenderer tid og rom? I sitt skriveværelse på Bjerkebæk i Lillehammer sitter Sigrid Undset i halvmørket og spør seg selv om nettopp dette, en gang i halv fire-draget, en natt i overgangen mellom vinter og vår, ser jeg for meg, mens resten av den småborgerlige handelsbyen ligger og sover.

Alt som er sant, som vi kan si om livet, er anekdoter. Her kommer en til:

Natt til første september 2009 ble jeg far for første gang. Inne på fødestue 4 på Ullevål sykehus så jeg siste rest av min gamle verden brenne ned og en ny verden begynne. Det er store ord, og jeg bruker dem helt uten skam.

Natten da Astrid ble født var et meteornedslag i mitt liv. Det finnes ikke noe annet ord for å forklare det plutselige alvoret, den enorme lettelsen og frykten, den dype ensomheten og den like sterke tilhørigheten som slo ned i meg akkurat da. Mens kjæresten min hadde opplevd at kroppen hennes var i endring i snart et år, fikk derimot jeg hele biologien rett i trynet. Plutselig var jeg kropp, ikke hode. Kropp, ikke ord. Kropp, uten avstand. Tårene rant, jeg gråt ukontrollert. Kroppen min trakk seg sammen i dype hikst, på en måte jeg ikke hadde gjort siden barneskolen.

Så spurte en av sykepleierne meg plutselig om legitimasjon.
- Legitimasjon? spurte jeg, og tørket vekk snørr fra halve trynet.
- Ja, for eksempel førerkort, svarte hun og gransket plutselig nøye det hun nå fikk i hendene.
- «Førarkort, Noreg» sa hun. - Er det på nynorsk?
- Ja, jeg kjørte opp i Volda, sa jeg og lurte litt på hvor denne samtalen plutselig hadde dukket opp fra.

Da vi våknet neste dag viste det seg at verden utenfor vinduet var omtrent den samme. Barnet som lå ved siden av oss i sengen, dette barnet som hadde kommet og snudd vår verden på hodet, var ikke unikt. Ingen barn er det. Det finnes millioner av dem, milliarder til og med. De fleste barn kan nokså enkelt erstattes av et annet - om ikke i den enkelte familie, så i hvert fall på planeten.

Slik har det vært i tusenvis av år, både i Inkariket, i oldtidsbyen Ur og for greske kjøpmenn: Mennesker har kommet og gått. Derfor bærer heller ikke nag til sykepleieren på fødestue 4 den natten, som plutselig stakk høl i gråtetoktene mine ved å be om å få se førerkortet mitt: I Norge ble det født 61807 barn det året. At et nytt menneske kommer inn i verden, eller at et annet forsvinner ut av det, er omtrent like oppsiktsvekkende som at nedbør eksisterer, at bjørka har pollen, eller at maneter stiger og synker i vannmassene langs kysten.

Likevel er det dette vi skriver bøker om: Vi skriver om barna våre og foreldrene våre. Mennesker som søker etter andre mennesker å skape seg et hjem med. Menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager.

«Ved skiftet etter Ivar unge Gjesling på Sundbu i året 1306 kom hans jordegods i Sil til datteren Ragnfrid og hennes husbond Lavrans Bjørgulfsson.»

Slik åpner første bind i Kristin Lavransdatter. Selv åpnet jeg første bind i Kristin Lavransdatter i 2018, etter å ha vært plaget med dårlig samvittighet overfor Undset i flere år. Jeg hadde akkurat begynt i jobben som kultursjef i Lillehammer, og syntes liksom ikke det gikk an å ikke ha lest Undset. I tillegg hadde jeg vokst opp et par minutters bratt gange fra Sigrid Undsets veg, en overraskende trafikkert veg i nordre bydel, som skjærer gjennom boligfeltene på hver side – og sånn sett plasserer Kristins veg på den ene siden, og Erlends veg på den andre. Når Kristin i bøkene funderer på hva det er som har kommet mellom henne og Erlend, så vet vi altså svaret – nemlig et fotgjengerfelt.

Den utgaven av Kristin Lavransdatter jeg slepte med meg hjem fra biblioteket var en såkalt praktutgave på halvannen kilo. Mitt forhold til Kristin Lavransdatter, i den grad jeg hadde et, handlet om jentene jeg gikk med på gymnaset og særoppgaver de leverte fra seg, utfra en blanding av plikt og forventning. (Selv valgte jeg bøkene om «Dustefjerten» av Rune Belsvik.)

Allerede før jeg hadde rukket å lese mer enn et par og førti gram av den halvannet kilo tunge boka, begynte jeg å stille meg spørsmålet: Er det mulig å lese Kristin Lavransdatter hundre år etter at den ble skrevet? Altså lese den som en levende fortelling, en kilde til innsikt i eget og andres liv – og ikke bare som et verktøy for å nærme seg kunstneren, eller enda verre: En botsøvelse etter å ha syklet forbi Bjerkebæk et par tusen ganger, uten å egentlig vite hva som ble skapt der inne? 

I et halvt år satt jeg med boka i fanget. Jeg innrømmer glatt at det var deler av strekningen som falt meg litt lang. Særlig var det mye grining på et tidspunkt. 

Kanskje er det ikke så rart at damene i Sigrid Undsets bøker ikke nødvendigvis synes av livet er en eneste lang fest.  Det gjør liksom noe med humøret når man gravlegger sitt tredje spedbarn. Det er heller ikke en veldig original kritikk jeg kommer med her. Beskrivelsen av sure kvinnfolk som en grunnleggende bestanddel i Undsets forfatterskap er ufortjent. Selv klarte jeg fint å komme meg gjennom både Husfrue og Korset, og sykla rett på Gravdahl for å sikre meg en utgave av «Olav Audunssøn», som hadde vært på Mammutsalg. Men likevel.

For meg ble altså ikke spørsmålet: Er det mulig å lese Kristin Lavransdatter hundre år etter at den ble skrevet? Men: Hvordan er det mulig å ikke gjøre det? Særlig i min situasjon, ikke bare som gift med en kvinne, men særlig også som far til en jente – en jente som muligens kommer til å gi meg akkurat like mye motstand, frustrasjon og stolthet som Kristin ga Lavrans?

For det var ikke kvinnehverdagslivet til husfruen på Husaby som fascinerte meg. Heller ikke de mørklagte, klaustrofobiske korridorene i Kristins sinn, der hun baler med spørsmål rundt synd og skam. Det var ved Lavrans jeg stoppet opp. Det var Lavrans som dro meg gjennom de to første bindene.

Kanskje er det sant som enkelte sier, at vi kun lytter når noen sier noe vi tror vi en gang har sagt selv. At vi først blir vâr fortellingen når vi støter på en vi selv ønsker å være, eller kjenner oss igjen i.

På side 165 har Lavrans gått og lagt seg på låven, etter å ha fulgt sin datter i ektesengen. På morgenkvisten sitter Lavrans oppreist i sengen, i stupmørket, og tenker. «Er det Kristin du tenker på?» spør Ragnfrid. Selvfølgelig er det Kristin han tenker på. Det er alltid Kristin han tenker på. Om hun har det bra. Hva det skal bli av henne. Hvor vanskelig det er å ha en datter å hanskes med, en han aldri kan forstå fullt ut, en som lever på en annen planet enn ham – men likevel minner så sterkt om han selv. 

På side 305 har Kristin vært hjemom på besøk, og er på tur nordover igjen, hjem til Trøndelag. Lavrans rir med henne til Hjerkinn. De kommer til en liten bekk, Lavrans hopper ned, snur seg og byr Kristin hånden. Han vil hjelpe dattera si over. Problemet er bare at Lavrans har begynt å bli gammel nå. Alt det som fram til nå har definert Kristins far– styrken, høyden, skulderbredden, det sterke håndgrepet og den trygge støheten hans, får plutselig et skår i seg. Det hele skjer på mindre enn ett sekund. «Hun så, selv på den lille rørslen, han var ikke ledig og spenstig mer», står det. Bak denne ene, korte setningen ligger et osean av avmakt og venter på dem begge. Hun kommer aldri til å se på ham på samme måte igjen. Nå er han ikke lenger den sterkeste mannen i hennes liv, men en begynnende olding. Rollene er byttet om, uten at noen av dem har merket det - før nå. 

Eller for å ta et annet eksempel, litt fra hukommelsen: På side 467 arrangerer Lavrans vennegruppe for 4b og har kjøpt inn pølser til alle sammen, siden det er så lettvint og alle barn dessuten elsker pølser, og han puster så lettet ut når han legger merke til hvor lett dattera snakker med de andre, hun ser så lykkelig ut, og Lavrans sier noe morsomt, noe som får de andre barna på vennegruppa til å le, og han ser at hun ser stolt på ham, samtidig som han kjenner stikket i magen: Hvor lenge kommer det til å være sånn? Ett år til? To? Når er det jeg skal miste henne? Har det allerede begynt å skje?  

Hvorfor er det dette jeg fester meg ved når jeg leser? Fordi akkurat som meg, er Lavrans en far. Akkurat som meg, er det ting han ikke har styr på. Akkurat som meg, finnes det en verden der ute som han ønsker å verge barnet mot. Jenta med den sterke viljen. Jenta som ikke vil høre.

Sigrid Undset. Nobelprisvinner, anti-nazist, katolsk konvertitt, feministisk ideal, hardtarbeidende husmor. For enkelte faller det lett å beskrive Undset som en kvinnelig forfatter, med et overveiende kvinnelig publikum, og med en tematikk i bøkene sine som i stor grad tar utgangspunkt i kvinners livsbetingelser. Og selv om det kanskje føles litt urettferdig, så er det ikke å komme utenom at det som sikret henne nobelprisen – det som sikret henne en plass i norsk offentlighet også 100 år etterpå, var hennes sterke, kjærlighetsfulle og ikke minst nådeløse portretter av menn: Erlend Nikolaussøn, Lavrans Bjørgulvssøn, Olav Audunssøn, Eirik Olavssøn.

Ikke bare er Sigrid Undsets middelalderromaner preget av sterke mannsportretter, i enda større grad er dette egentlig bøker om farsskap.

I bøkene om Olav Audunssøn er tematikken åpenbar, men jeg vil hevde at bøkene om Kristin Lavransdatter i nesten like stor grad er bøker om Lavrans Kristinsfader. Det er et symbiotisk forhold mellom de to, far og datter, og løper gjennom hele verket: Ikke bare er Lavrans den som leder Kristin inn i verden, opp fra bygda og inn på setra, Lavrans er også den mannen som alle senere menn i Kristins liv – og da særlig den ene, store kjærligheten – må tåle å bli målt opp mot. Uten faren, ingen datter. Og uten dattera, ingen far.

Både hos Lavrans og Olav Audunssøn finnes det en uvanlig stor vilje til omsorg, selv om ingen av dem har blitt tildelt de enkleste kortene i bunken.

Hvorfor skriver Sigrid Undset så godt om disse familiefedrene? Hvordan har hennes beskrivelser av Lavrans Bjørgulvssøn og Olav Audunssøn blitt så presise, så empatiske, så fulle av klokskap og innsikt? Hvorfor dukker de opp i der i huset hennes, midt på natten, i Nordsetervegen på Lillehammer? Eller for å stille spørsmålet på en annen måte: Hvilke dritt-menn og døgenikter er det egentlig Sigrid Undset har møtt på i Roma? Hvem er det som har skuffet henne sånn? Hva er det hun har sett der nede? Hva slags type menn er det hun har lengtet sånn etter, ay hun har brukt nettene til å dikte dem fram for oss?

Olav Audunssøn er født en generasjon før Lavrans, og er heller helt ikke av samme støpning – han er oppfarende og voldelig, ærgjerrig og smålig, sjalu og ambisiøs - men i like store deler også raus, tålmodig og snill. Han prøver så godt han kan. Fra tidlig i fortellingen blir det klart at det hviler mye som hviler på guttens fortsatt nokså smale skuldre: Om ætten skal føres videre, er det han det står på. Det samme gjelder gjenopprettelsen av ættens gamle ære. Og så faller altså kortene slik, gjennom langt og et innfløkt forspill der storpolitikk og lokale drapshandlinger blander seg sammen med stolthet, lojalitetsfølelse og et umulig krav om ekteskap, som den stolte og strie unggutten til slutt klarer å få presset igjennom. Alt dette fører ham inn i en situasjon der han tar på seg farskapet til forlovedens ennå ufødte sønn; sønn av en usling, en luring, en lettbeint og rappkjefta islending uten større ættetavle å vise til enn middels granbusk. Avgjørelsen om å være «The Bigger Man» bruker Olav resten av livet sitt på å prøve å ikke angre på. Som regel lykkes han bare sånn passe.

Og det er kanskje her, i Undsets beskrivelser av Olav Audunssøns kamp for å følelsesmessig godta konas lausunge som sin egen, at forfatteren har sine kanskje fineste øyeblikk – utifra det jeg har lest av henne. Han vil så gjerne føle kjærlighet, raushet og omsorg - men må konstant jobbe for det:    

"Denne siste vinteren var det som om Eirik hadde søkt å egle seg innpå farens oppmerksomhet. Først trodde Olav det kom av at sveinen hadde fått gå her en hel sommer uten noen manns hånd over seg; nu fikk han i en fart se til å få døyvet dette høyrøstede vesen som gutten hadde lagt seg til. Men Olav ble vekket til å med megen overraskelse og liten glede det lykkedes ikke for ham å drive Eirik tilbake til den utkant av farens liv som sønnen hadde vært forvist til så lenge (...) Så hendte det til Olavs usigelige forundring at Eirik ble frekk og mælte imot. Olav tok bare et tak over guttens nakke, klemte ham ned litt og slengte ham av veien - men han likte det ikke bedre da han kjente hvor vek og likesom leddeløs sveinen sank sammen under hans hånd. Og uttrykket i Eiriks øyne - på en gang olmt og kuet, vakte Olavs voldsomme uvilje, enda han syntes synd på vesalingen òg"

(Utdrag fra "Olav Aundunssøn og hans barn", 1927)

Barnet vi møter i alle disse utdragene er prisgitt omgivelsene sine. Det søker anerkjennelse og kjærlighet, det er hele tiden på vakt og vurderer sin plass. Er jeg sønnen hans nå? Er han faren min nå? Er jeg bra nok? Legger han merke til meg hvis jeg gjør sånn, eller burde jeg heller satse på å ta så lite plass som mulig? Hvor mange barn i vår lille by går i kveld med lignende tanker som dette? De største og villeste naturkreftene i barnets verden er de voksne.

Og der er vi tilbake på Fødestue 4, på Ullevål sykehus, natt til 1. september 2009, der jeg akkurat har blitt bedt om legitimasjon. Hvorfor ble jeg egentlig det? Jo, fordi, som det på det tidspunktet sto i Barnelovas paragraf 3; «Som far til barnet skal reknast den mannen som mora er gift med ved fødselen.» Når barnets foreldre ikke er gift med hverandre, følger nemlig ikke farskap direkte av loven. Mens morsrollen i sitt vesen er mer avklart, både biologisk, juridisk og samfunnsmessig, er det fortsatt et stort og åpent spørsmål hva det vil si å være far.

Så når jeg sier at jeg ble far for første gang natt til første september 2009, har det altså ikke med biologi eller mitt arvemateriale å gjøre, men kun det faktum at jeg hadde gyldig førerkort på meg og påtok meg farskapet, høytidelig og på et dertil egnet offentlig skjema – siden vi bare var samboere, og ikke gift. Gjeldende norsk lov hviler fortsatt på den gamle romerretten, og der er farsrollen en langt mer juridisk og moralsk størrelse, enn noe annet: Oppgaven er å gi økonomisk understøttelse, tilgang til et etternavn og eventuelle arverettigheter. Kan du ta det på deg, skal du ta det på deg. Barnet trenger vern. 

Fem bøker totalt, flere tusen boksider til sammen, utgitt i løpet av sju år på 1920-tallet. Gjennom hele verket dirret det samme spørsmålet, i litt ulik form:

Hva er kjærlighet?

Selv får jeg øye på to like store, og vel så vanskelige spørsmål, når jeg nå sykler forbi Bjerkebæk og kikker raskt opp mot Sigrid Undsets vindusrute, og jeg innser jo at disse to spørsmålene er uløselig knyttet til det første:
 
Når blir man en far? Og når slutter man å være det?