Lørdag ettermiddag, Frankfurt-am-Main. På scenen i gjestelandspaviljongen har Fåvangs store sønn, forfatter Lars Mytting, inntatt en av de smått ubrukelige designerstolene på scenen. Ved siden av ham sitter jeg, utsendt på vegne av Lillehammer UNESCO-litteraturby og Norsk litteraturfestival, for å intervjue ham om livet der hjemme. Livet, slik det stundom fortoner seg for ikke-tyskere. Livet, i et landskap som er mer menneskevennlig enn dette. Livet, slik det folder seg ut i den vidgjetne Gudbrandsdalen.
Grunnen til at vi sitter her, er bokmessa i Frankfurt – den største av sitt slag i hele verden, og med en historie som går 500 år bakover i tid. Dette året er Norge utpekt som gjesteland, noe som har ført til tidenes folkevandring av forlagsfolk, departementsansatte, kulturbyråkrater, kunstnere, kongelige, statsråder og pressefolk. Den største norske kultureksportsatsningen noensinne, sier de – og alle er her.
En halvtime tidligere var det Ibsen det handlet om her oppe på scenen. Både «Brand» og «Peer Gynt» er litterære figurer som kommer vandrende fra fjellheimen og ned til bygda, og begge er løselig bygget på virkelige, historiske personer fra Gudbrandsdalen: Virkelighetens Peer med røtter på Sødorp, mens Brand skal ha vært basert på kulturkrigeren og folkehøgskole-grunnleggeren Christopher Bruun i Gausdal – en enmanns-kraftstasjon som det er vanskelig å forestille seg maken til i dag.
Nå sitter Lars Mytting og snakker om nødvendigheten av å lære seg å juge, om den muntlige fortellertradisjonen han har vokst opp med i Gudbrandsdalen, om hans egen litterære metode, der lån fra bygdebøker og lokale sagn er en sentral komponent - og hvordan dette på sett og vis forbinder hans egen skriving med Ibsen. Foran oss sitter 400 tyskere og lytter intenst.
– I Gudbrandsdalen gjelder det å lære seg den nøyaktige tålegrensa for overdrivelser. Vi prøver å lære oss kunsten allerede fra sjuårsalderen, sier Mytting og smiler skrått fra scenekanten. Tyskerne nikker alvorlig.
I Gro Steinslands bok «Dovrefjell i tusen år» (2014) beskriver hun hvordan det norske innlandet gjennomtrenger de norske urmytene og alltid synes i bakgrunnen - som et opprinnelig landskap. Rent mytologisk har fjellområdene rundt Dovrefjell en nasjonal funksjon, på en måte som ingen andre. Mye av det samme gjelder også for Gudbrandsdalen, enten man snakker om den norske eventyrtradisjonen, Ibsens nasjonalepos «Peer Gynt» eller den rike folkemusikk og -sangtradisjonen. Det var også mot Gudbrandsdalen Norges nobelprisvinnere Sigrid Undset og Bjørnstjerne Bjørnson søkte seg, vel vitende om det rike stofftilfanget som ventet på dem der. Valget var opplagt.
Om man vil legge på litt – og det vil man gjerne i Gudbrandsdalen, skal vi tro Lars Myttings ord fra scenekanten i Frankfurt – så kan man godt si at alle disse fortellingene, alle disse historiene og mytene, skrønene og stubbene, flyter som små bielver gjennom sidedalene, før de fletter seg i hverandre og flyter sammen til én strøm – nedover dalføret og ut i landets største innsjø, ved Lillehammer. Vannet strømmer fra tusen ulike kilder oppe i fjellet, men har – når det samles og får kraft – én bevegelse. Teorien er altså: Det finnes en stemme, og den kommer fra Gudbrandsdalen. Bare still deg opp et sted langs elva og hør.
Vel hjemme fra Frankfurt pakker jeg ut kofferten og kikker ut av vinduet. Vi bor på Lillehammer, i et stort hus i en bratt skråning. Fra kjøkkenvinduet ser jeg Mjøsa folde seg utover, men fra her jeg står, er det Lågen jeg ser. Deltaet, stedet hvor dalen slutter og noe annet, navnløst, begynner.
Jeg er ikke sikker på om jeg befinner meg i Gudbrandsdalen idet jeg pakker ut, muligens er det et grensetilfelle. Jeg er heller ikke sikker på om jeg kan regne meg som døl, eller andre ville gjort det. Det eneste jeg vet er at jeg er hjemme. Og at jeg er en smule bekymret.
Det første som slo meg da jeg flyttet tilbake til Lillehammer i 2012, var alle historiene om nedgang. Redaksjonsmøtene jeg deltok på i GD var gjennomtrukket av dem: Konkurser, fraflytting, mobbesaker, attgroing, avviklinger og uforsvarlige landbruksoppgjør. I dette som på 1800-tallet var et av landets folkerikeste og mest moderne dalfører, ville det seg liksom ikke lenger. Hvordan kunne det ha seg?
Det hendte at jeg satte meg i GD-bilen og kjørte nordover, møtte folk og intervjuet dem om lengselen vekk. Om utenforskap og annerledeshet, sosial kontroll og mangel på muligheter. Selvfølgelig var det også de som snakket om håp, om kjærligheten til bygda si og om stolthet. Enkelte mente avisa heller burde skrive om det som tross alt gikk bra. Noen ville helst snakke om OL i 1994.
Jeg skal ikke si at jeg ikke skjønner dem, for det er behagelig å snakke om det som har vært – om skottetog og amerikafræmon og seterdrift og krigen. Fortiden har også den fordelen at den er et sted som ikke stritter imot, men tvert imot er oversiktlig - en plass hvor hver ting ligger på rett plass, på hvert sitt sted.
I Lars Myttings roman «Søsterklokkene» er handlingen i boka lagt til en avsidesliggende bygd, en gang i 1880-årene. Tidspunktet er ikke tilfeldig valgt, for dette var en brytningstid for dalen. Sentralt i handlingen finner vi stedets nye prest, Schweigaard, som i tillegg til å forkynne Herrens evangelium også skal ta på seg et vell av andre, statlige oppgaver: Han er både fattigstyre, barnevern, NAV-kontor, utdanningsetat, miljøvern- og kulturminnemyndighet i en og samme person. Gudbrandsdalen er på dette tidspunktet den definitive utkanten i det man kan kalle det lærde og progressive Europa, et sted som fortsatt står med ett bein i en gammel middelalderkultur og det andre beinet – så vidt prøvende – i moderniteten. I dette uutviklede, lutfattige samfunnet er det Schweigaard som er statens mann. Han er ikke bare en byråkrat, men en handlingens mann – en som tar ansvar og viser vei, mot utvikling og bedre løsninger for samfunnet rundt seg. Nostalgi driver han ikke med.
Jeg mistenker at jeg har hatt Schweigaard, eller i det minste etterkommerne hans, på telefonen. De finnes nemlig fortsatt, de også: Folk som holder festtaler om bredbånd og hyttebygging, mens de gir malende beskrivelser av en ressurssterk fritidsbefolkning med hjemmekontor med økende behov for både kortreist mat og snekkertjenester. I mellomtiden venter vi fortsatt litt på køen av folk som vil komme for å kjøpe små klædder med ost til 750 kroner hektoen, eller begynne å regne seg som døler de også – til tross for at de tilbringer hver torsdag-søndag i Kvitfjell. Samtidig ligger Oslo, Berlin og Brooklyn i det fjerne og lokker på distriktets mest oppegående videregåendeelever. Jeg unner dem alt godt, og det betyr ikke nødvendigvis en 27 prosent stilling i hjemmesykepleien.
Det siste der er et ikke uvesentlig poeng. Den kanskje viktigste samtalen vi kan ha, er hvordan vi kan sørge for at unge kvinner får noe annet å snakke om rundt middagsbordet enn jakt og landbruksmaskiner. Da må det ikke bare finnes jobber, da må det også finnes et givende liv utenom. Frihet og luft nok til å puste. En følelse av å ikke være beglodd. Maki og yogatimer av en viss kvalitet. Det gjør det muligens ikke, for den demografiske utviklingen er klar og har vært det i mange år: Unge kvinner tar høy utdannelse og flytter vekk. Alle setninger som kommer etter det, kan regnes som etterord.
Etter 25 minutter takker vi av. Lars Mytting og jeg har akkurat, på vegne av Det kongelig norske kulturdepartement, lansert Gudbrandsdalen som en norsk, mental tilstand. For tyskerne som er i ferd med å tømme rommet, derimot, er det vanskelig å fatte at dette livet vi har beskrevet der oppe på scenen – all denne friske luften, denne tettheten av historier, alt det rennende vannet og all den irrgrønne naturen – ikke er noe alle ville ønske seg. For de 300.000 besøkende på bokmessa ville norsk arbeidsliv fortone seg som en lenge etterlengtet ferie. For ikke å snakke om fritiden vår – muligheten til å hente ungene i barnehagen halv fire, bo godt i store hus, ha endeløse fjellvidder og skoger til disposisjon. Et organisk liv, et slikt man vanligvis må dra på bokmesser for å få høre om.
På kontoret til Lillehammer UNESCO-litteraturby henger det et ark på veggen: «Stories Only Happen to People Who Can Tell Them», står det. Det er en setning som langt på vei opphever virkeligheten, en setning full av arroganse og pågangsmot. Skulle man forsøkt å oversette den, tror jeg det måtte bli noe i retning av dette: Om man gir opp, så har man gitt opp. Dersom man derimot bestemmer seg for at man bor på et magisk sted, vil stedet gradvis bli magisk. Det var dette Lars Mytting snakket om fra scenekanten i Frankfurt, om nødvendigheten av å juge godt - ikke for å komme lenger unna sannheten, men for å komme tettere på den. Gudbrandsdalen skaper vi sammen, hver dag, hver gang vi går ut av døra hjemme. Dersom vi bestemmer oss for at det er verdens mest moderne og inkluderende sted som møter oss der ute, så blir det det.
Konklusjonen er ikke at alt er mulig. Gudbrandsdalen kommer aldri til å bli samtidsdansens mekka eller en brasiliansk utelivsmetropol. Likevel vil jeg påstå dette: Vi blir de fortellingene vi forteller om oss selv. Muligheten ligger der fortsatt til å gjøre dalen til et større, mentalt fellesskap – et sted preget av (og her kommer det et merkelig ord) verdier.
Et sted formet i le av dalsidene og med bruset fra Lågen tydelig hørbart i bakgrunnen. Et sted der man får lyst til å juge godt og muntert, både om sitt eget liv, om skråingsulvens ganglag og om verdens generelle ubegripelighet. Går det an å si det?
Et vennlig sted.
I Gro Steinslands bok «Dovrefjell i tusen år» (2014) beskriver hun hvordan det norske innlandet gjennomtrenger de norske urmytene og alltid synes i bakgrunnen - som et opprinnelig landskap. Rent mytologisk har fjellområdene rundt Dovrefjell en nasjonal funksjon, på en måte som ingen andre. Mye av det samme gjelder også for Gudbrandsdalen, enten man snakker om den norske eventyrtradisjonen, Ibsens nasjonalepos «Peer Gynt» eller den rike folkemusikk og -sangtradisjonen. Det var også mot Gudbrandsdalen Norges nobelprisvinnere Sigrid Undset og Bjørnstjerne Bjørnson søkte seg, vel vitende om det rike stofftilfanget som ventet på dem der. Valget var opplagt.
Om man vil legge på litt – og det vil man gjerne i Gudbrandsdalen, skal vi tro Lars Myttings ord fra scenekanten i Frankfurt – så kan man godt si at alle disse fortellingene, alle disse historiene og mytene, skrønene og stubbene, flyter som små bielver gjennom sidedalene, før de fletter seg i hverandre og flyter sammen til én strøm – nedover dalføret og ut i landets største innsjø, ved Lillehammer. Vannet strømmer fra tusen ulike kilder oppe i fjellet, men har – når det samles og får kraft – én bevegelse. Teorien er altså: Det finnes en stemme, og den kommer fra Gudbrandsdalen. Bare still deg opp et sted langs elva og hør.
Vel hjemme fra Frankfurt pakker jeg ut kofferten og kikker ut av vinduet. Vi bor på Lillehammer, i et stort hus i en bratt skråning. Fra kjøkkenvinduet ser jeg Mjøsa folde seg utover, men fra her jeg står, er det Lågen jeg ser. Deltaet, stedet hvor dalen slutter og noe annet, navnløst, begynner.
Jeg er ikke sikker på om jeg befinner meg i Gudbrandsdalen idet jeg pakker ut, muligens er det et grensetilfelle. Jeg er heller ikke sikker på om jeg kan regne meg som døl, eller andre ville gjort det. Det eneste jeg vet er at jeg er hjemme. Og at jeg er en smule bekymret.
Det første som slo meg da jeg flyttet tilbake til Lillehammer i 2012, var alle historiene om nedgang. Redaksjonsmøtene jeg deltok på i GD var gjennomtrukket av dem: Konkurser, fraflytting, mobbesaker, attgroing, avviklinger og uforsvarlige landbruksoppgjør. I dette som på 1800-tallet var et av landets folkerikeste og mest moderne dalfører, ville det seg liksom ikke lenger. Hvordan kunne det ha seg?
Det hendte at jeg satte meg i GD-bilen og kjørte nordover, møtte folk og intervjuet dem om lengselen vekk. Om utenforskap og annerledeshet, sosial kontroll og mangel på muligheter. Selvfølgelig var det også de som snakket om håp, om kjærligheten til bygda si og om stolthet. Enkelte mente avisa heller burde skrive om det som tross alt gikk bra. Noen ville helst snakke om OL i 1994.
Jeg skal ikke si at jeg ikke skjønner dem, for det er behagelig å snakke om det som har vært – om skottetog og amerikafræmon og seterdrift og krigen. Fortiden har også den fordelen at den er et sted som ikke stritter imot, men tvert imot er oversiktlig - en plass hvor hver ting ligger på rett plass, på hvert sitt sted.
I Lars Myttings roman «Søsterklokkene» er handlingen i boka lagt til en avsidesliggende bygd, en gang i 1880-årene. Tidspunktet er ikke tilfeldig valgt, for dette var en brytningstid for dalen. Sentralt i handlingen finner vi stedets nye prest, Schweigaard, som i tillegg til å forkynne Herrens evangelium også skal ta på seg et vell av andre, statlige oppgaver: Han er både fattigstyre, barnevern, NAV-kontor, utdanningsetat, miljøvern- og kulturminnemyndighet i en og samme person. Gudbrandsdalen er på dette tidspunktet den definitive utkanten i det man kan kalle det lærde og progressive Europa, et sted som fortsatt står med ett bein i en gammel middelalderkultur og det andre beinet – så vidt prøvende – i moderniteten. I dette uutviklede, lutfattige samfunnet er det Schweigaard som er statens mann. Han er ikke bare en byråkrat, men en handlingens mann – en som tar ansvar og viser vei, mot utvikling og bedre løsninger for samfunnet rundt seg. Nostalgi driver han ikke med.
Jeg mistenker at jeg har hatt Schweigaard, eller i det minste etterkommerne hans, på telefonen. De finnes nemlig fortsatt, de også: Folk som holder festtaler om bredbånd og hyttebygging, mens de gir malende beskrivelser av en ressurssterk fritidsbefolkning med hjemmekontor med økende behov for både kortreist mat og snekkertjenester. I mellomtiden venter vi fortsatt litt på køen av folk som vil komme for å kjøpe små klædder med ost til 750 kroner hektoen, eller begynne å regne seg som døler de også – til tross for at de tilbringer hver torsdag-søndag i Kvitfjell. Samtidig ligger Oslo, Berlin og Brooklyn i det fjerne og lokker på distriktets mest oppegående videregåendeelever. Jeg unner dem alt godt, og det betyr ikke nødvendigvis en 27 prosent stilling i hjemmesykepleien.
Det siste der er et ikke uvesentlig poeng. Den kanskje viktigste samtalen vi kan ha, er hvordan vi kan sørge for at unge kvinner får noe annet å snakke om rundt middagsbordet enn jakt og landbruksmaskiner. Da må det ikke bare finnes jobber, da må det også finnes et givende liv utenom. Frihet og luft nok til å puste. En følelse av å ikke være beglodd. Maki og yogatimer av en viss kvalitet. Det gjør det muligens ikke, for den demografiske utviklingen er klar og har vært det i mange år: Unge kvinner tar høy utdannelse og flytter vekk. Alle setninger som kommer etter det, kan regnes som etterord.
Etter 25 minutter takker vi av. Lars Mytting og jeg har akkurat, på vegne av Det kongelig norske kulturdepartement, lansert Gudbrandsdalen som en norsk, mental tilstand. For tyskerne som er i ferd med å tømme rommet, derimot, er det vanskelig å fatte at dette livet vi har beskrevet der oppe på scenen – all denne friske luften, denne tettheten av historier, alt det rennende vannet og all den irrgrønne naturen – ikke er noe alle ville ønske seg. For de 300.000 besøkende på bokmessa ville norsk arbeidsliv fortone seg som en lenge etterlengtet ferie. For ikke å snakke om fritiden vår – muligheten til å hente ungene i barnehagen halv fire, bo godt i store hus, ha endeløse fjellvidder og skoger til disposisjon. Et organisk liv, et slikt man vanligvis må dra på bokmesser for å få høre om.
På kontoret til Lillehammer UNESCO-litteraturby henger det et ark på veggen: «Stories Only Happen to People Who Can Tell Them», står det. Det er en setning som langt på vei opphever virkeligheten, en setning full av arroganse og pågangsmot. Skulle man forsøkt å oversette den, tror jeg det måtte bli noe i retning av dette: Om man gir opp, så har man gitt opp. Dersom man derimot bestemmer seg for at man bor på et magisk sted, vil stedet gradvis bli magisk. Det var dette Lars Mytting snakket om fra scenekanten i Frankfurt, om nødvendigheten av å juge godt - ikke for å komme lenger unna sannheten, men for å komme tettere på den. Gudbrandsdalen skaper vi sammen, hver dag, hver gang vi går ut av døra hjemme. Dersom vi bestemmer oss for at det er verdens mest moderne og inkluderende sted som møter oss der ute, så blir det det.
Konklusjonen er ikke at alt er mulig. Gudbrandsdalen kommer aldri til å bli samtidsdansens mekka eller en brasiliansk utelivsmetropol. Likevel vil jeg påstå dette: Vi blir de fortellingene vi forteller om oss selv. Muligheten ligger der fortsatt til å gjøre dalen til et større, mentalt fellesskap – et sted preget av (og her kommer det et merkelig ord) verdier.
Et sted formet i le av dalsidene og med bruset fra Lågen tydelig hørbart i bakgrunnen. Et sted der man får lyst til å juge godt og muntert, både om sitt eget liv, om skråingsulvens ganglag og om verdens generelle ubegripelighet. Går det an å si det?
Et vennlig sted.
Først da er vi hjemme for godt.
*
Essay av Olav Brostrup Müller. Første gang publisert i skriftsamlinga "Unge røyster 2020", utgitt av Stiftinga G-Kultur, 2020.